Energidagan - dag 2

23.09.2008

Energiutfordinger i nord og fremtidsstudier var hovedtrekkene i det som ble presentert fra foredragsholderne under avslutningsdagen av Energidagan 2008.

Kjell Bendiksen, Institutt for energiteknikk (IFE)
"Hvordan bygger vi Norge som energinasjon?"

Vi er velsignet fra Vårherre med hensyn til energi. Vi har i overflod av olje, naturgass; vi dekker kraftforysningen med vannkraft, og vi har et betydelig fornybart potensiale. Vi sitter på den grønne gren. Vi har ett problem: Å dekke opp kraftforsyningen i tørre år.

I et 30-50 års perspektiv er det fire bærebjelker: 1. Vannkraften dekker vårt kraftbehov i normalår. Det er det egentlig få som snakker om i Norge i dag, selv om det er ikke et eneste land i verden som har det slik. 2. Olje og naturgass vil fortsatt være meget viktig. 3. Den globale energiklimautviklingen vil kreve drastisk omlegging av verdens energiforsyning mot lavutslippsteknologier. 4. Topp kompetanse blir stadig viktigere! Vi sklir ikke inn i dette ved å betale oss inn i det. Da vil utlendingene ta det fra oss.

Vi gjør klokt i å enes om noen få mål og strategier: Vi må bygge på erfaring og fortrinn fra olje- og gassvirksomheten; og vi må satse på kompetanse, ikke bare på råvarer: På utdanning, forskning og utvikling og demonstrasjon av ny teknologi; vi må styrke den norske energiklyngen: Samarbeid med energiselskap, FoU-miljø og leverandørindustri; og tilby teknologi, produkter og tjenester i det globale markedet. Og vi må ikke glemme vannkraften. Målet er å forbli en viktig energieksportør, bli ledende leverandør av ny energiteknologi og kompetanse, samt bidra til et bærekraftig energisystem. Vi bygger Norge som energinasjon ved teknologisk innovasjon.

Norsk vannkraft inngår i dag i et felles deregulert kraftmarked i Norden – men ikke i Europa. Vannkraften er fornybar, den kan magasineres og skrues av og på etter behov, og det gir meget høy verdi i kraftmarkedet. Elektrisitet er en ekstrem ferskvare – den må brukes ved produksjon. Men vannkraften kan magasineres.

Ved olje- og gassutvinningen står vi i hovedsak overfor fire utfordringer: Vi må opprettholde produksjon ved økt utvinning og nye areal; vi må videreutvikle kompetanse og satse mer på forskning og utvikling; og vi må være ledende på undervannsteknologi og tilby både teknologiprodukter og tjenester i det globale markedet. Målet er å forbli en viktig olje- og gasseksportør.

Men hva skal vi gjøre i den globale energi- og klimautviklingen? Det som er viktig, er å komme drastisk ned om 20-30 år. Her er det tre muligheter: Fornybar energi, CO2-håndtering eller kjernekraft. Vi må øke effektivitetet i måten vi forbruker energi på, og vi må få ned forbruket i den rike delen av verden. Det finnes ikke annet som bidrar. Vi må få på plass CO2-håndtering fra kull- og gasskraftverk. Utfordringen er å utvikle og demonstrere konkurransedyktige teknologier; utplassere 3-4000 slike kraftverk og ta forsvarlig vare på 15-20 milliarder tonn CO2 årlig innen 2050.

Vi må redusere kostnadsgapet ved teknologisk innovasjon; vi må satse på teknologier som kan masseproduseres for det globale markedet, verfisere ny teknologi i en normal utviklingsprosess, etablere Mongstad som Norges apolloprosjekt på CO2, satse videre på storskala undersjøisk CO2-deponering, og være åpne for helt nye spenstige teknologier.

Kan thoriumbaserte reaktorer bli et norsk alternativ? Norge har verdens 3. største forekomster, men thoriumutvalgets rapport fra februar 2008 anbefaler likevel ikke umiddelbar utvinning. Det er ikke gjort nok undersøkelser på om de faktisk er økonomisk drivverdige.

Bare nye tenkemåter og ny teknologi kan løse våre energi- og klimautfordringer.

Arne M. Bredesen, professor ved NTNU
"Energi 21 – fremtidens FoU-strategi for energisektoren"

Energi er ikke noe vi driver med fordi det gir utslipp, men fordi det dekker grunnleggende menneskelige behov – mat, transport, helse. Men alt det gir belastning på miljøet, og det er en kjempeutfordring. Derfor har vi behov for nye løsninger.

Visjonen er at Norge skal bli Europas energi- og miljønasjon – fra nasjonal energibalanse til grønn leveranse: Vi skal ha lave klimautslipp og høy energieffektivitet, og være leverandør av miljøvennlig kraft til Europa. Utgangspunktet vårt er å utnytte naturgitte forhold som vann, vind, havenergi og lagring av CO2. Vi har kompetansemessige fortrinn, et fungerende kraftmarked, topp kompetanse innen maritim, offshore og prosessindustri, og kompetanse på materialer og solceller. De næringspolitiske utfordringene er imidlertid at energisektoren oppfattes som mindre innovativ.

Næringen peker på tre avgjørende forutsetninger: 1: Innsats må gi avkastning. 2. Vi må styrke offentlige FoU-bevilgninger samt finanisielle incentiver, og 3. Vi må ha en prioritering av innsatsen. I tillegg må vi ha strukturelle grep og sterkere koordinering mellom departementene.

Strategien er FoU-satsing, finaninsiell opptrappingsplan og organsering av Energi21 som en permament aktivitet. Derfor vil vi satse på 5 spissede områder: 1. Forskning på effektiv energibruk 2. Satsing på mer klimavennlig kraft 3. Satsing på FoU innenfor CO2-nøytral oppvarming, 4. Utvikle et energisystem for fremtidens behov, og 5. Rammebetingelsenes betydning for næringens investeringer i FoU.

Vi må stimulere samarbeid mellom utdaning, forskning og næring; vi ha må kompetanssesentre, langsiktighet, tiltrekningseffekt og synliggjøring. Hvis vi ikke har noen som kan arbeide med dette, er vi dead ducks. Derfor er sentersatsing et nytt virkemiddel i energiforskningen. Vi må ha opplegg slik at vi kan vise frem teknologi.

Til alle gode krefter: Bli med på løp! Nå er det industriens og forskningsmiljøenes tur. De nye forskningssentrene for miljøvennlig energi vil bli viktige for å bringe frem de nye løsningene samfunnet trenger.

Bjørn Grinden, forsker ved SINTEF
"Transes – 1152 veier til fremtiden"

Skandinavia er en idell region for analyser: Det er et begrenset geografisk omfang; vi har alle viktige energiressurser og teknologier tilgjengelige, og det er et åpent marked og konkurranse.

«Transes» står for Transition to sustainable energy services in northern Europe. Prosjektet ble gjennomført fra 2004 til 2007, og målsettingen var å skissere og evaluere sannsynlige portefølje av teknologi og utbredelse av teknologi for å møte fremtidig behov; å skape en internasjonal arena for spredning av resultater, utdanne doktorkandidater og bevirke langsiktig vitenskapelig samarbeid mellom involverte institusjoner.

Seks hovedscenarier for tidshorisonten 2005-2030 er skissert: 1. Business as usual, 2. Green business 3. Fossile kraftverk med carbon capture and storage 4. Redusert energietterspørsel 5. Hydrogenproduksjon i eksisterende kraftverk og 6. Beyond elctricity and gas. Nummer 6 er et ekstrem-scenario.

Ivar Kristiansen, stortingsrepresentant fra Høyre og nestleder i energi- og miljøkomiteen
"Energiutfordringer i et nordområdeperspektiv"

Frem til 2030 forventes det at verden vil ha behov for 60 prosent mer energi enn i dag. To tredjedeler av denne veksten vil komme fra utviklingslandene.

Tilgangen på energi er en avgjørende forutsetning for fortsatt økonomisk vekst og velstandsutvikling i u-landene. Fornybare energikilder vil spille en viktigere rolle, men tradisjonelle fossile energikilder vil fortsattt være klart viktigste forsyningskilde.

Norge er i dag verdens 6. største vannkraftprodusent − og størst per innbygger; vi er verdens 5. største eksportør av olje; den 3. største av gass, og vi har alle forutsetninger for å være en energistormakt i Europa. Få land er så rikelig utstyrt fra naturens side med energiressurser. Vi har olje, gass, vannkraft, vind, bioenergi og tidevnan, og mange av disse ressursene befinner seg i Nord-Norge.

Vårt internasjonale ansvar som olje- og gassprodusent er å bidra til å møte verdens kommende energibehov – som vil måtte dekkes i betydelig grad fra fossile energikilder. Tilgang på olje til overkommelige priser er nødvendig for å skape økonomisk vekst og økt velstand i utviklingslandene og de nyindustrialiserte landene. Vi må være med og bidra til å sikre energiforsyningen – i første rekke av naturgass – til våre nærområder i Europa og dermed gjøre Europa mindre sårbar i forhold til avhengighet fra mindre politiske stabile områder. Her er det nok å nevne Russlands krig mot Georgia; Russlands tidligere stans i gassforsyningene til Ukraina og Hviterussland og den politiske uroen i Midt-Østen.

I Barentshavet er det påvist mest gassressurser til nå. Problemet er avstand til markedet, lite infrastruktur og særlige miljømessige utfordringer. Når det gjelder Norskehavet er problemene de samme i tillegg til dypt vann. I den nordlige Nordsjøen har vi store olje- og gassfelt, moden infrastruktur, haleproduksjon og satellitter. I den sørlige har vi oljefelt, moden infrastruktur og grunt vann. Ringvirkningene av petroleumsvirksomheten har kommet hele det norske folk til gode. En sterk petroleumsklynge gir godt grunnlag for å utvikle en mangfoldig energiklynge med større tyngde på ren og fornybar energi frem mot 2030. Men en videreutvikling av energiklyngen forutsetter tilgang til nye petroleumsressurser, utnyttelse av potensialet i norsk vannkraft og en målrettet satsing på vindkraft. Nordområdene blir dessuten stadig viktigere. 25 % av verdens uoppdagede olje- og gassressurser antas å ligge i arktiske strøk, og i en situasjon med økt knapphet og økte priser har nordområdenes globale betydning økt. Barentshavet vil etter hvert fremstå som et av Europas viktigste petroleumsproduserende områder – uavhengig av hva vi i Norge gjør.

Oljeutvikling i nord er et spørsmål om utviklingen av hele Nord-Norge. Vi må gripe mulighetene til vekst og verdiskapning i nord – innenfor strenge krav til miljø og sikkerhet. Vestlandet har levd på oljeeventyret i 35 år. Nå er det Nord-Norges tur til å få del av det samme.

Men vi kan ikke ha det slik at Nord-Norge sitter med miljørisikoen, mens næringsutviklingen og arbeidsplasser kommer i Oslo og Stavanger. Det er viktig for legitimiteten til petroleumsvirksomheten blant innbyggerne i nord at oljeselskapene har lokalbefolkningen med seg.

Når det gjelder vannkraft, er de store utbyggingers tid forbi, men vi har fremdeles et betydelig potensiale. Vannkraft vil i mange år fremover være vår dominerende energikilde. Bondevik II-regjeringen ga konsesjon for utbygging tilsvarende 1,2 TWt årlig produksjon. Samlet er det potensial for nye utbygginger på 10 TWt uten at store miljøverdier blir berørt.

Det er stort potensial for vindkraft i Norge, og vi ser et stort antall søknader om konsesjoner. Men kapasiteten i strømnettet er en utfordring. I Finnmark er potensialet stort, men vanskelig å utnytte på grunn av manglende overføringskapasitet i nettet sørover. Tilstrekkelig kapasitet vil bli dyrt å bygge ut. En ny rapport fra Enova / NVE slår fast at 12 TWt vindkraft kan bygges ut innen 2015 med dagens kapasitet i strømnettet. Utbyggingskostnaden vil være 60 milliarder kroner.

Vårt internasjonale ansvar som produsent av fornybar energi er å bidra til å løse de globale klimautfordringene. Nøkkelen ligger i forbruk og produksjon av energi, og omlegging fra fossil til fornybar energi er nødvendig. Dessuten må vi bidra til å løse de regionale utfordringene innen energiforsyning. Fornybar energi kan redusere avhengigheten av import av olje og gass fra politisk ustabile områder, og fornybar energi er en evigvarende ressurs − i motsetning til de fossile energikildene.

Vasily Selivanov, Center for Physical and Technological Problems of Energy in the North
"Physical and technical problems of electrical power engineering on Kola Peninsula"

Atmosfærisk værfenomen har en mengde effekter på teknologi: Den kan forårsake skade på romfartsutstyr, satellitter, GPS-er, den har innvirkning på flyfart − og på det elektriske ledningsnettet.

Selv om det er lite tordenvær på Kolahalvøya, er det mange tilfeller av nettbrudd på grunn av atmosfæring overspenning. Antall tilfeller er faktisk høyere enn i regioner som har betydelig mer tordenvær. Problemet har sitt opphav i dårlige jordingsforhold på grunn av høy jordsmonnsmotstand.

Hovedtiltak fra senteret hvor Dmitriev jobber i retning av elektromagnetisk kompabilitet, er modellering og målinger av kraftsystemets jording; å fremskaffe nye typer overspenningsvern og instrumenter for å teste beskyttelsesutstyr, og overvåkning av geomagnetisk fremkalte fenomen i strømnettet på Kola-halvøya.

Arvid Jensen, styreleder i Petro Arctic
"Utfordringer i barentsregionen"

Nord-Norge står foran utviklingen av Europas nye, store petroleumsprovins som et kvantesprang i den næringsmessige og industrielle utviklingen.

Petro Arctic har 360 medlemsbedrifter, søsterforeninger, og sine hovedoppgaver i kontaktformidling, informasjon, leverandørutvikling og næringspolitisk arbeid.

Noen prioriterte bransjer og områder innenfor utviklingen av nordnorsk leverandørindustri er engineering; verkstedsindustri, undervannsteknologi og –tjenester, miljøteknologi og –tjenester i arktiske områder; drifts- og vedlikeholdstjenester og vedlikeholds- og driftstjenester innenfor gassindustrien. Prioriterte innsatsområder er omstilling og utvikling av utdanningssektoren med økt vektlegging på høyere teknisk utdanning og praktiske fag; utvikling av infrastruktur og kommunikasjon mot «markedsplasser» og utbyggingssteder; utvikling av sterkere nordnorske bedriftskonstellasjoner og klynger, blant annet gjennom samarbeid med sørnorsk og utenlands leverandørindustri; FoU rettet mot høyning av teknologinivået; markedsorientering, forretningsutvikling og leverandørutvikling.

Petroleumsutviklingen i nord fremstår med både nasjonale utfordringer så vel som muligheter. Gjennom industriell kapasitet på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå kan man oppnå økt verdiskapning. Ved å utvikle kompetanse på høyt internasjonalt nivå kan man være ledende i utviklingen på viktige områder, og en infrastruktur av høy internasjonal standard kan tiltrekke internasjonale aktører. Tilstedeværelsen i nordområdene medfører suverenitetsutøvelse og beredskap, og gjennom nærings- og forretningssamarbeidet med Russland har man et nærmarked i sterk vekst.

Men utviklingen i nord krever proaktive myndigheter samt plansystemer, ressursbruk og organisering som er utformet for ekstraordinære utfordringer og muligheter. Plan- og beslutningssystemene er innrettet mot stabil eller moderal utvikling og fungerer godt ved langsomme, men ikke tilfredsstillende overfor store og hurtige endringer. Svakhetene kommer da sterkest frem innenfor samferdsel og kommunikasjon, utdanning og næringsutvikling. Konsekvenser av mangelfull offentlig tilrettelegging blir forsinkelser, ineffektivitet, ekstrakostnader og manglede utnyttelse av potensial. Dermed blir det lavere verdiskapning og færre arbeidsplasser.

Samordning, styring, helhet, organisering og ressurser er nøkkelfaktorene i forhold til å kunne fatte beslutninger og samtidig løse større nasjonale utbyggingsprosjekter på en måte som gir størst mulig samfunnsmessig nytte og ringvirkning.

Utbyggingen av Gardermoen og Kirunaprosjektet er illustrerende for at man både i Norge og Sverige har funnet det nødvendig å etablere særskilte og supplerende organisasjonsformer for å løse store og spesielle nasjonale utbyggingsoppgaver. Mulighetene for å bedre ivareta potensialet i petroleumsutbygging i nordområdene er avhengige av en klar prosjektorganisasjon, gjerne basert på egne rikspolitiske retningslinjer. Sentrale myndigheter må derfor innta en mer aktiv og samordnende rolle i forbindelse med samfunnsplanlegging i nordområdene.

Petroleumsressursene er den fremste motivasjonsfaktoren for utvikling av nordområdene. Forutsigbarhet, kontinuitet og høyt aktivitetsnivå er en nødvendighet, og offentlige plan- og beslutningssystemer og infrastruktur må ikke virke som en sperre, men som en utviklingsfaktor.