Energidagan - dag 1

23.09.2008

Utvikling av linjenettet i Nord-Norge, industielle utfordringer, næringspolitiske forutsetninger for satsning på grønn energi og fornybar energi i Russland, var noen av temaene under del en av Energidagan 2008.

Konserndirektør Gunnar G. Løvås fra Statnett
"Utviklingen av kraftsystemet i nord"

Statnett har ambisiøse planer for nettutbyggingen i nord. Utbyggingen fra Ofoten og nordover er et nødvendig førstetrinn, og scenarier med betydelig økt forbruk i Øst-Finnmark vil være hoveddrivkraft for videre planlegging mot øst

Dagens hovednett i Nord-Norge har ikke kapasitet til vesentlig nytt forbruk eller ny produksjon. Det er sårbart i ekstremvær, men forsyningssikkerheten er akseptabel i dag gjennom at vi har lokalproduksjon i området som gjør at man får strømmen frem med unntak i de helt ekstreme situasjoner.

Det er massive planer for utbygging av fornybar kraft i Nord-Sverige. Det som vil være hovedmotor for utviklingen av nettet i nordområdene, vil neppe være vindkraftlandene, men visjonen om et stort forbruk. Det må skje noe her oppe som gjør at vi trenger strøm.

Konklusjonen vår er derfor at uten økt forbruk, er det en akseptabel forsyningssikkerhet. Men ved oppstart ved AS Syd-Varanger bør en ny 132 kilovolts ledning Varangerbotn-Skogfoss bygges.

Med kloke trasévalg, god plassering i terrenget og bruk av kamuflasjefarger kan man gjemme bort et ledningsnett bedre enn i mange andre land som ikke har så kupert landskap som Norge. Når det gjelder vindkraft, møter man på mange paradokser. Et lokalsamfunn kan oppleve en vindmølle som et overtramp. Et annet paradoks er også at vi må realisere med dagens, men samtidig planlegge med fremtidens teknologi. Da blir spørsmålet om vi skal bygge med det vi har i dag, eller vente? Det dilemmaet står alle overfor.

Prioriterte prosjekt i Nord-Norge de neste 10 årene er Ofoten-Balsfjord, og Balsfjord-Hammerfest, som begge skal knyttes til Snøhvit II; og Varangerbotn-Skogfoss, som skal sikre forsyning i Sør-Varanger. Med disse ledningene på plass, vil det være mulig å tilknytte mer ny kraft i Finnmark. Mulighetene på lengre sikt er mindre tiltak i det eksisterende nettet i Øst-Finnmark, en ny 420 kV ledning Skaidi-Varangerbotn og Varangerbotn-Finland. Slik kan man skape en sterk ringforbindelse som gir god kapasitet og robusthet. Skjer det feil i forbindelsen, kan man sende strøm andre veien. Da kan man samtidig ta i mot mer vindkraft og mer forbruk i regionen.

Norge er svært avhengig av det svenske nettet. Det er behov for styrking av det norske nettet i mange regioner, både i Sima-Samnanger og i Nord-Norge. Det prosjektet som kanskje er mest profilert i media, er Ørskog-Fardal. Der gjenstår det nå en bit, men da får vi oppleve en sammenhengende 420 kV nett i denne delen av Norge. Utfordringen som vi imidlertid opplever, er at hvis vi bygger en ny 420 kV forbindelse og knytter til vindkraft, er hovedspørsmålet: Hvor skal den kraften brukes? Her er det så kraftig transportkapasitet i nettet at den suges mot Sverige.

Jeg tror ikke det vil skje noen store revolusjoner som vil endre noe radikalt. Det å ikke gjøre noe, er også en beslutning. Og det er ikke alltid det beste. Forutsetningene våre for å lykkes er politisk stabile signaler, forutsigbarhet for produsenter og infrastruktur, godt samspill med NVE-konsesjonsprosesser, og internasjonalt samarbeid. Våre utfordringer er å bygge akkurat passe mye til riktig tid, riktig kostnad og riktige miljøhensyn i en verden med langvarige konsesjons- og byggeperioder.

Geir Vollsæter, spesialrådgiver ved Finnfjord AS
"Regional energisikkerhet, industri og miljø i et globalt perspektiv"

Hvis deler av den verden som i dag ikke har energi, skal få en levestandard hvor de kan bruke noen kilowatt timer i året, øker alt av dagens primære energiforsyning. Det er helt utenfor fatteevne hva som da må investeres − og hva det krever av verden.

Norsk industri har på mange områder lav CO2-intensitet og vil vinne på ytterligere intenalisering av CO2-kostnader og benchmarking av CO2-intensitet globalt. Grønn kraft er grunnlaget for norsk industris lave CO2-intensitet og grunnlaget for langsiktig levedyktighet. Men grønn vannkraft prises som kullkraft, og det medfører store problemer for industrien. Her i nord står industri og næringsvirksomhet for cirka 72 prosent av kraftforbruket i Nordland; 57 prosent i Troms og 45 prosent i Finnmark. Kraft har dermed stor betydning både for arbeidsplasser og økonomi − større enn i de fleste andre fylker i Norge.

I nordområdene har vi lite ny produksjon, vi har utilstrekkelig infrastruktur, og en industri som trenger ren kraft. Betalingsevnen i barentsområdet er dessuten lavere enn andre steder i Russland og Skandinavia, samtidig som kraften er dyrere. Derfor er ikke inntjeningen like høy som andre steder. Kvotehandelen i Europa vil dessuten drive prisene oppover. Det er en god argumentasjon for en ytterligere konkretisering av en nordområdestrategi som legger opp til mer enn den gjør i dag.

Vi trenger en nordområdesatsing som er mer enn olje og gass på norsk og russisk sokkel. Vi trenger en ny felles infrastruktur for ren energi og industriproduksjon, og et kraftregime som belønner ren produksjon. Vi trenger planlegging i nordområdene som tar full høyde for fremtidig innfasing av fornybar kraft fra vann, vind og sjø; sentralplanlegging fremfor ad hoc-tilnærming, ny kraftproduksjon og et linjenett som kan leve med variabiliteten til fornybar kraft. Og kraftpriser som sikrer at tungindustri med verdens laveste CO2-intensitet overlever.

Infrastruktur for å transportere CO2, trenger rustfritt stål. Ferrosilisum brukes blant annet til å lage rustfritt stål. Finnfjord smelteverk har produkter verden trenger, vi har en av verdens laveste CO2-intensitet per tonn produkt, og vi har en visjon som vil gjøre ferrosilisum CO2-nøytralt. Vi planlegger ny kraftproduksjon fra energigjenvinning på smelteverket; biodrivstoffproduksjon og ny kraftproduksjon med CO2-fangst. Finnfjord leverer produkter i et globalt marked, og må kontinuerlig forbedre seg. Realiseres alt dette, vil CO2-intensiteten hos Finnfjord smelteverk gå ytterligere ned.

Ola Borten Moe, leder for Stortingets næringskomité
"Næringspolitiske forutsetninger for satsning på grønn energi i Barents"

Vi lever i en mer global verden enn noen gang. Særlig legger Asia rammene for den veksten vi opplever, fordi vi produserer energi, råvarer og metaller som de trenger. Her kommer det til å bli etterspørsel, og i de fleste kontekster er det bra. Det betyr kanskje at milliarder av mennesker blir løftet ut av bunnløs fattigdom og får tilgang til utdanning, helse og en livssituasjon som ligner mer på den vi har hatt i Norge de siste to generasjoner. Men det stiller verdens miljø og ressurstilgang overfor enorme utfordringer på grunn av at vi allerede balanserer på kanten av hva som er forsvarlig hvis vi skal ha en sunn og frisk jordklode i fremtiden.

Alle verdens stormakter har innledet et kappløp for å få tilgang til ulike ressurser. Den utviklingen kommer til å fortsette. Norge har på sett og vis vunnet en ressurslotto i det globale puslespiller. Vi har enorme ressurser i olje og gass, vi er rik på mineraler, vi har stor industriell tradisjon og kompetanse, og vi er godt posisjonert når det gjelder å fortsette en utvikling som gjør at sysselsetting og velstand fremdeles skal prege dette lndet om noen generasjoner.

Men det er grunnleggende, ikke minst for næringsliv og industri, at man har langsiktig tilgang og rammevilkår som gjør det mulig å investere og utvikle seg. Slik er ikke bildet i dag. I hvert fall ikke tilstrekkelig. Det er flere grep som må gjøres. Vi må se på produksjonssiden. Uansett hvor mye vi snakker om omlegging, er verden slik at vi trenger mer el-energi i fremtiden enn vi har i dag. Også i Norge, hvor vi bruker mye energi, må vi ta høyde for at vi kommer til å trenge mer. Vi er nødt til å foreta noen klare nasjonale valg. Her i Norge har vi skjøvet hele ansvaret over på markedet, og så kommer vi ikke videre, selv om det bygges en del vindkraft- og bioanlegg. Det kommer likevel ingenting som det er tilstrekkelig svung over. Jeg skulle ønske vi kunne se dette i en større og total sammenheng. Vi importerer mye strøm fra Russland, samtidig som vår strømregning er med på å holde liv i gamle, russiske atomkraftverk som etter vestlig standard burde vært faset ut for lenge siden. Kanskje burde vi ta et ansvar selv for å produsere den energien vi trenger og ikke legge det over på andre som produserer langt mindre miljøvennlig enn det vi selv kunne ha gjort.

Når det gjelder bioenergi, er det den eneste energibæreren det er tverrpolitisk enighet om at vi bør bruke mer av. Det skal vi legge til rette for, men det er også en begrenset nasjonal ressurs. Vi hugger 10 millioner kubikk skog i året, og dobler vi uttaket av tømmer, tilsvarer det 20 terrawatt timer. Det er 7 prosent av det totale energiforbruket vårt. Dermed er ikke bioenergi hele løsningen, men en del av den.

Når det gjelder biodrivstoff, er det meningsløst å bruke verdifull matproduksjon og landbruksareal for å skaffe oss bedre samvittighet når store deler av verden har problemer med å brødfø seg selv. Det er et etisk dilemma − og all grunn til å etterlyse edrulighet i debatten.

Industrien må få tilgang på langsiktige kraftavtaler, og vi må sørge for å få på plass et regime som gjør det mulig å investere. Det er store muligheter i nord. Når det gjelder olje og gass i Nord-Norge, har vi sannsynligvis bare sett begynnelsen på en utvikling som kommer til å prege denne landsdelen i generasjoner. Da er det ekstremt viktig at Nord-Norge posisjonerer seg slik at man får regionale ringvirkninger. Man må involvere landsdelen og befolkningen.

Vi må sørge for at folk bosetter seg, og at Nord-Norge ikke blir en utpost der du arbeider og sover − og så flyr sørover igjen.
 

Ole Børge Yttredal, Norsk Industri
"Kraftforedlende industri i verdensklasse – energi-, klima- og teknologiutfordringer"

Selv om Norge i all hovedsak produserer vår kraft med vann, er det marginalprisen på kull som bestemmer hva vi skal betale for kraften i Norge.

Slik er det når vi er integrert i det markedet. Når vi forbereder oss på høye priser til vinteren, har det sammenheng med hvordan prisene er i EU. At markedet ikke fungerer helt som det skal, gjør at vi får høyere priser.

Løftet i Soria Moria har sitt utgangspunkt i at kraftmarkedet ikke fungerer tilfredsstillende. Regjeringen hadde til hensikt å gjøre noe med forutsetningene for at industrien skulle kunne inngå kommersielle kontrakter. Industrien har fremmet forslag til tiltak som kan innfri Soria Moria, og nå må regjeringen avklare sitt bidrag til at kraftmarkedet skal tilfredsstille også industriens behov.

Solcelleindustri, vindkraft til havs, gjenvinningsindustri, norsk prosessindustri, CO2-håndteringssystemer og lagring i Nordsjøen er eksempler på vekst og sysselsetting. Kraftmarkedene åpner seg nå, og de som først griper muligehten vil kunne bli vinnerne. Men vi må handle nå for å få gevinsten som ligger der ute.

Grigory Dmitriev, Visepresident World Wind Energy Association
"Prospects of renewable energy sources in Russia from 2008 till 2020"

Det er tredje gang Dmitriev besøker Energidagan. Særlig fant han onsdagens foredrag fra Statnett interessant og nyttig fordi de har samme problemene i Russland som i Norge − nemlig lange kraftledninger.

Under Energidagan i 2006 stilte Grigory Dmitriev følgende spørsmål: Hva er nødvendig å gjøre for en utvikling av fornybar energi i Russland?

1. Å akseptere særlover om fornybare energiressurser.
2. Å gi gi nye fornybare ressurser skattemessige stabilitet og energipriser.
3. Å formulere og akseptere det nasjonale mangeårige programmet for fornybar energi.

I november 2007 aksepterte tidligere president Vladimir Putin nye tillegg og endringer i den føderale loven om elektrisitet. Det er også blitt antatt en ny lov om reglene for elektrisitetsmarkedet, og nyetablerte kraftverk har nå rett til å selge elektrisitet på det frie markedet.

Energibalansen i Russland fordeler seg slik: Den totale kapasiteten på alle kraftstasjonene er på 216 gigawatt. Av dette er 10 prosent atomkraft, 20 prosent vannkraft, og det resterende fra olje, gass og kull. Russland er et av de rikeste land i verden på naturressurser. Landet har førsteplass når det gjelder gassforekomster, andreplass på olje og sjetteplass på kull. I Russland er det 35 ganger mer olje, 17,9 ganger mer gass og 15,8 ganger mer kull per person enn i Europa. Men en slik situasjon vanskeliggjør også en energiutvikling, siden det er vanskelig for staten å forstå at energiressursene kan ta slutt.

Russiske myndigheter liker å gjenta president Bush sin erklæring om USAs atomutviklingprogram, men ingen sier et ord om at ikke et eneste atomanlegg har vært satt i drift i USA de siste ti årene. Og at den totale kapasiteten på vindkraft har blitt høyere enn 15.000 MW!

De siste 12 årene har utradisjonelle, fornybare energikilder vært planlagt for små enkeltstående forbrukere: Vind for områdene i Arktis og ved Stillehavet og for steppene øst for Volga. Men vindkraft er meget ustabilt. PV solenergi er dyrt, og det er få plasser i Russland det er nok sol. Jordvarmeenergi finnes bare i det fjerne østen og i Kaukasus; tidevannkraftverk trenger tusenvis av generatorer, mens trepellets brukt i bioenergi er dyre å transportere.

Planlagte tidevannskraftverk er: Kislogubsjaka på Kolahalvøya (5 MW); Severnaja (12 MW), Mezenskaja (mer enn 600 MW), og Tugurskaja (mer enn 1000 MW).

Når det gjelder jordvarmeenergi i dag og i fremtiden, er det to operative kraftverk på Kamchatka-halvøya. Frem til 2010 vil det være mer enn 2,5 MV i Kamchatka og 2,5 MW i Krasnodar-regionen.

Det er et stort behov for økonomisk støtte til små energiinstallasjoner. Disse installasjonene er kun små i kapasitet, men ikke når det gjelder investering. Politikken i Russland har vist at det er lettere å akseptere tillegg og endringer i allerede eksisterende lover enn loven selv. Det er grunnen til at det nå blir forberedt flere forslag til den føderale loven om elektrisk kraft.

De mest sannsynlige vindkraftprosjektene i de kommende 2-5 årene er Ejsk vindpark i Krasnodar-regionen med en kapasitet på 50 MW; en vindpark i Kalmykiarepublikken med en kapasitet på 150 MW; en vindpark på 70 MV i Leningrad-området, og en vindpark som i første omgang vil gi 200 MW i Murmansk. 

 Tekst: Arne Ivar Hansen, Energidagan