Vidt spekter av temaer

24.09.2006

En statssekretær, en tidligere Olje- og Energiminister, en kullforkjemper og en nytenkende gründer fra Lyngen var bare noe av det som var på programmet under første del av Energidagan 2006.

Olav Akselsen, leder for Stortingets utenrikskomité (tidligere Olje- og Energiminister)

– Norge er en energistormakt, men vi er ingen energipolitisk stormakt.

''Vi har kompetanse og muligheter...''

Den sterkeste tilbakegangen i folketallet har vært i kystdistriktene i Nord-Norge, og det henger sammen med næringsutviklingen og manglende mulighet til å skape nye arbeidsplasser. Oljeindustrien skaper mulighet for å lage arbeidsplaser for våre fremtidige slekter. Da er det strålende at man setter energispørsmålet på dagsordenen her i dag, mente Olav Akselsen i sitt foredrag under Energidagan 2006 onsdag:

– Norge er ennå en stor eksportør av energi. Vi har lite hjemmemarked, men gode ressurser. Vi har utnyttet en tredjedel av disse ressursene, og da har vi to tredjedeler igjen. Barentshavet ble åpnet for en omfattende aktivitet på slutten av 70-tallet. Det har svinget mye, men i dag ser vi ny optimisme. De store oljeselskapene er på vei tilbake til Norge, og Snøhvit var et vendepunkt. Det var en suksess før en dråpe LNG var produsert. Snøhvit har vært med på å åpne Barentshavet, er en sterk industriell motor i nord og introduserte Statoil til ny teknologi og sterkt fokus på miljø.

– Vi har kompetanse og muligheter i Norge til å være med på utviklingen. I dag er det ingen land i verden som utvinner ressursene på en mindre miljøskadelig måte enn det vi gjør i Norge, sa Akselsen.

Om Norge er en energistormakt, er vi likevel ingen energipolitisk stormakt, påpekte han. Mens flere land, deriblant Venezuela, bruker sine ressurser for å oppnå noe utenrikspolitisk, har vi i Norge funnet ut at vi bidrar mest med å være en stabil leverandør.

– Samtidig opplever vi at vi er i en dobbeltrolle. Etter oljekrisen på 70-tallet ble det opprettet et internasjonalt energibyrå. På 80-tallet tok Norge initiativ til en dialog mellom de største produsentene og de største forbrukerne i verden. Disse kreftene bør forenes, og der har Norge vært førende. Dette er et viktig avspenningsarbeid, og der tror jeg vi har noe å bidra med gjennom å spre vår teknologi og kunnskap. Det er den rollen Norge kan ha ti år fremover.


Anita Utseth, statssekretær i olje- og energidepartementet

– I Troms har vi et kompetent universitetsmiljø og forskningsmiljø knyttet til arktiske strøk.

I nord må vi utnytte våre naturgitte fortrinn, påpekte Anita Utseth i sitt foredrag. Det er nemlig her vi kan dra nytte av den kompetansen vi har bygd opp gjennom førti år med olje og gass:

''Snøhvit er god butikk''

– De erfaringene vi gjør nå, kan være med å bringe oss videre til nye og miljøvennlige, bærekraftige energialternativer. Mange av utfordringene er spesielle for nordområdene: Det er ekstremt klima, is, lang distanse til eksisterende infrastruktur og sensitivt miljø. Regjeringen har en klar strategi om at nærområdet og regionene skal være en viktig del av utbyggingen. Vi har forventninger om at det skal gi ringvirkninger på land. Foreløpig er det for tidlig å si hvilken utbyggingsløsning som vil komme, men aktivitet på land kan være både landterminaler, driftsorganisasjoner, forsyningsbaser og ikke minst bruk av lokale leverandører.

Frem til i dag er det boret 67 brønner i Barentshavet. 34 av disse befinner seg rundt Snøhvit-området. Store områder er ennå ikke utforsket, og skulle vi ha hatt samme brønntetthet som i Nordsjøen, måtte vi ha boret 1400 brønner, forklarte Ulseth:

– Hvis de forventningene som har bygd seg opp i området bli oppfylt, må det gjøres flere funn, og dermed må det bores mer. Oljedirektoratet har hatt et mål på rundt 20 brønner årlig, og det positive med leteåret 2005 var at det i seks av de ni undersøkelsesbrønnene ble gjort nye funn.

Før ble det sagt at Snøhvit var for langt unna til at man kunne bygge ut. I dag er ikke den avstanden til markedet noen faktor lenger, sa statssekretæren:

– I plan for utbygging og drift av Snøhvit ble det sagt at 600 millioner kroner ville bli lagt igjen finnmarksregionen. Nå sier nye tall at over tre milliarder vil være kjøp av tjenester regionalt. Det sier litt om potensialet som ligger her. Snøhvit er god butikk, selv med store overskridelser.


Helge Eriksen fra kunnskapsparken i Harstad:

– Skuffet over at statssekretæren ikke nevnte oljemiljøet i Harstad som har gitt viktige bidrag til oljeutvinningen i nord.

''Langsiktig lete- og funnspolitikk i nord''

I sitt innlegg til statssekretærens foredrag påpekte Eriksen det oljemiljøet som allerede finnes i nord.

– Her sitter det masse kunnskap og ekspertise, og samarbeid i årene fremover er veien å gå. Skal vi få til det løftet, må det letes mer, det må bygges ut flere funn og da må vi bruke Snøhvit-teknologien. Det er ikke de store plattformene utenfor kysten som er fremtiden i nord, men de undersjøiske anleggene som reduserer konflikten med reiseliv og fiskeri. I sør er det 50 felt i drift, og i Rogaland er det 30.000 oljearbeidsplasser. Jeg utfordrer våre politiske myndigheter til en langsiktig lete- og funnspolitikk i nord, og da snakker jeg 20-30 år fremover i tid.


Jan-Oddvar Sørnes, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen i Bodø

– Forskningsrådet har sagt ganske tydelig at nord for Trondheim finnes det ikke miljøer de vil satse på. Vi føler at vi arbeider i motbakke, men vi gir oss ikke.

''Viktig med internasjonalt perspektiv''

Sørnes sitt utgangspunkt er at det viktigste vi kan gjøre er å kommunisere det vi holder på med. Det flere i Nord-Norge kan være stolt over, er hvor raskt vi har mobilisert når det gjelder utbyggingen i Barentshavet. Handelshøyskolen i Bodø ønsker å gi tilbud til ungdom som vil utdanne seg, og søkningen er internasjonal. I dag har skolen et viktig samarbeid med russiske og amerikanske institusjoner, sa Sørnes i sitt foredrag:

– Ut fra både produktsiden og de som skal nyte godt av produktene, er det viktig å ha et internasjonalt perspektiv på forskning og utdanning. Hvis vi ikke klarer å innarbeide mangfoldet i utdanningen, vil vi heller ikke være i stand til å operere i et kompleks marked.

Vi må heller ikke være redd for å hevde kompetansen vår, mente Sørnes. Den norske kulturen er ikke slik, men vi har mye og hente og mye å være stolt over.

– Et aspekt er forholdet til urbefolkningen. Så langt har vi hørt lite i forhold til de debattene som har vært i Alaska og Canada.

– Når det gjelder kommunikasjon og dialog er det viktigste at vi åpner arenaen for studenter og forskere og at vi møtes. Vi må ha en kontinuerlig dialog, og jo mer man kommuniserer, jo mer reduserer man muligheter for konflikter.

Skolen har vært heldig og knyttet til seg mange aktører spesielt fra leverandørindustrien både i Norge og i Russland.

– History will punish the one who comes too late, sa Mikhail Gorbatchov.


Ørjan Birkeland, Statoils letesjef for Barentshavet

– Leteutfordringene i Barentshavet er å avklare det uoppdagede potensialet.

''Snøhvit er et banebrytende prosjekt''

Leteaktiviteten i Barentshavet dekker et stort spekter av oppgaver. Barentshavet kan virke langt unna, men ligger egentlig gunstig til for markedet enn det gjorde for noen få år siden. De isfrie områdene er teknisk modne for leteaktivitet, og her ligger 25 prosent av verdens gjenværende uoppdagede ressurser, påpekte Birkeland.

– Områdene har vært lite utforsket, men vi tar sikte på og gradvis gå inn i disse områdene som er helt eller delvis dekket av is. Det er interessante fremtidsperspektiver.

Statoil blir av resten av industrien oppfattet som veldig innovativ. Ikke minst gjennom utbyggingen av felt er vi på vei mot teknologi som kan brukes i de arktiske områdene. Det gjør i dag utilgjengelige områder tilgjengelige, forklarte Birkeland.

– Snøhvit er et banebrytende prosjekt for offshore- og LNG-teknologi. De videre leteutfordringene i Barentshavet er å avklare det uoppdagede potensialet. Mer enn 60 letebrønner er boret. Vi har mange funn, men få av dem er kommersielle. På sikt håper vi i alle fall at ett av disse kan slå til. Det er viktig å se på leteaktiviteter under ett, ha et bredt spekter av muligheter og jobbe målrettet med det.


Robert Hermansen, direktør ved Store Norske Spitsbergen Grubekompani

– We may not lik to admit it, but our shiny white iPod economy is propped up by dirty black rocks.

''Kull for all overskuelig fremtid''

Store Norske Spitsbergen Grubekompani ble grunnlagt i 1916 og er vår eneste norske kullprodusent. Det har i dag 330 ansatte og en produksjon på 15.000 tonn i døgnet.

– Vår store vanskelighet er skipningssesongen. Isen går i slutten av juli, og først da kan vi komme til med båter. Da blir det travelt, forklarte Hermansen.

Når man ser på kullets rolle i verdensøkonomien inngår den i 23 prosent av verdens primærnæringer, 40 prosent av verdens elektrisitet og 70 prosent av verdens stålproduksjon. Kullforbruket økte med 5 prosent i 2005, og Kina, India og USA planlegger til sammen 850 nye kullkraftverk innen 2025.

– De fleste kullkraftverk i verden utnytter bare 25-30 prosent av det fossile energiinnholdet. De fleste moderne anlegg kan utnytte mer enn 85 prosent av det totale teoretiske energiinnhold. Mens det er relativt kort levetid for olje og gass, er det kull for all overskuelig fremtid. Kull er dessuten jevnere fordelt over hele verden, det er en strategisk ressurs og 85 prosent brukes i produksjonslandet. Her har vi i nordområdet absolutt vår besøkelsestid, sa Robert Hermansen.


Håkon Karlsen, leder ved MIT (Masachusetts Inistitue of Technology) Fablab Norway

– Man må ikke klassifisere utdanning og forskning som noe bare akademikere har enerett på.

''Løse problemene der de er''

I 1995 ble det laget en mobiltelefon på sau som sendte GPS-signaler. Electronic Shepherd ble dermed antatt å være Norges første samarbeidsprosjekt med Masachusetts Inistitue of Technology. I oktober 2002 kunngjorde MIT at deres fjerde feltstasjon i verden skulle ligge på Solvik gård i Lyngen. 1. mars 2004 ble forskningsstiftelsen MIT-Fablab Norway stiftet i Longyearbyen på Svalbard. Man var opptatt av å gi muligheter til barn og ungdom, og med det utgangspunktet har vi bygd MIT Fablab i Lyngen, forklarte Karlsen i sitt foredrag:

– Hvorfor kom Masachusetts universitet til Lyngen? Fordi de søkte reelle problemstillinger som folk er opptatt av. De ville løse problemene der de er. Forskning og utdanning er ikke noe bare universiteter og høyskoler har enerett på. Den kunnskapen finner vi også blant vaktmestere, pellementmakere, fiskere og bønder.

Fablab skal tilby desentralisert teknologiutdanning for små bedrifter og primærnæringene, og være en arena for barn og unge der inspirasjon, kreativitet og nyskapning settes i fokus. Dette blir gjort ved temaaktiviteter på Fablab'en, besøk i skoler og barnehage, og Fablab er dessuten en partner for å oppfylle kunnskapsløftet i skolene.

– Det er hele tiden noe nytt man kan finne opp og utvikle. Hele verden står og banker på døra, sa Håkon Karlsen.

Tekst: Arne Ivar Hansen, Energidagan.
Foto: Arne-Ivar Hansen og Rita Myrvang, Energidagan.